Filmanbefaling: Gledelig jul

Tittelen "Gledelig jul" er åpenbart ironisk ment, i og med at flere av karakterene i utgangspunktet er misfornøyde eller blir gjenstand for uventede avsløringer i høytiden. Det overordnede plottet går ut på at et eldre par bestemmer seg for å invitere barna hjem til jul – et så uvanlig initiativ fra deres side at barna tolker det som at gamlemor har fått kreft, og at de derfor pliktskyldigst «må» ta turen. Den aller yngste datteren tar endog med seg sin nye svenske kjæreste, som i sin tur møtes med en viss skepsis og senere blir gjenstand for en nærmest ideologisk trakassering hvor de «gode nordmennene» rundt bordet trekker frem nabolandets generelle passivitet basert på deres nøytrale stilling under Annen verdenskrig, og overfører det til den noe enfoldige, men vennlig innstilte gjesten. Bare for å gi et eksempel på hvordan en konflikt tas til det nærmest absurde.

Regissør Henrik M. Dahlsbakken har tidligere prøvd seg på thrillere av ulike varianter, gjerne med islag av erotiske elementer og trekantdramatikk, men satt i nokså ulike miljøer – småbyaktig fransk idyll i «Sensommer», dypt gruvenettverk i «Cave», forstadsnabolag i «En affære». Med «Gledelig jul» tas vi til atter et nytt scenario: småøde vinterlandskap i det som angivelig er Hakadal (hvis man går ut fra hvor filmen er spilt inn). Huset til gamlemor og gamlefar er ikke fullt så isolert som fjellhytta i «Når nettene blir lange», men eskaleringen av friksjon som følge av at familier fra ulike kanter samles til høytidsfreden, er den samme. «Gledelig jul» er imidlertid mer komedisk anlagt – noe som nesten ikke er til å unngå når sjefskyniker Otto Jespersen innehar en fremtredende rolle.

Filmen fungerer tålelig bra og har noen øyeblikk av ren poesi, som når såpebobler «regner» nedover etter at en englebekledd elev har forsøkt å trøste den unge læreren med kjærlighetssorg, eller - filmens beste scene – når gamlemor og den kolsrammede naboen Nils synger duett av den moderne salmen «Himmel på jord» i en kirkekonsert; her opplevde jeg et sjeldent øyeblikk av seriøs oppriktighet hos skuespillerne – en oase i det farsepregede.

For det er ikke til å unngå at filmen lider under en konstruert handling som også preger Dahlsbakkens øvrige filmer, men som i tillegg føles litt forslitt i undergenren julefilm – eksempelvis i den relativt ferske «Happiest season». På den positive siden er det, noe som også hører hjemme i nevnte genre, mange forskjelligartede personligheter – fra den innesluttede til den selvsikre til den regelrett kokette. Det gryende talentet Tarjei Sandvik Moe – som regel maskulin og fremadstormende, slik som i «En affære» hvor den virile ungdommen hans var i frontposisjon - får vist seg her i utypisk form som bebrillet, nevrotisk og stille iherdig, mens Anne Marit Jacobsen spiller sine kort mer trygt i den nevrotiske tilstanden vi er blitt så vant til å se henne i.